Radio Sana

Av: Tore Nilsen

Som vi kanskje husker gikk fjorårets innsamlingsaksjon på NRK TV i favør av Flyktningerådets arbeid. Delvis som følge av denne, ble jeg i jobbsammenheng invitert ned til Bosnia- Hercegovina på en studie- og kontaktskapingstur.

Formålet var å se på mulighetene for etablering av nye handelsforbindelser mellom norske og bosniske bedrifter. Sysselsetting av bosniske flyktninger som eventuelt ønsker å vende hjem lå også i kortene.

Turen fant sted i november 1998 med følgende reiserute: fly til Zagreb (Kroatia) og deretter med bil fra Flyktningerådet til Sanski Most i den bosniske føderasjonen. Etter et opphold her på to dager gikk turen videre til Banja Luka, hovedstaden i den serbiske delen av Bosnia, Republika Srpska. Etter ytterligere tre dager hjem via Zagreb igjen.

Bosnia-Hercegovina er jo delt i to ‘entiteter’ i henhold til Dayton-avtalen, og grensen mellom de to delene kalles Dayton-linjen. Den bosniske føderasjonen omfatter 51% av landet og er muslimsk, mens 49% omfattes av den serbiske republikken. Sanski Most er en by på 30-40.000 innbyggere som ligger i føderasjonen, meget nær Dayton-linjen. På veien dit passerte vi bl.a. Banja Luka, bosnia-serbernes militære hovedkvarter under krigen, og Prijedor (omfattende krigsødeleggelser og konsentrasjonsleire). I Sanski Most har Det Norske Flyktningeråd et rehabiliterings- og næringslivssenter med finansiering hovedsaklig fra NORAD.

Under besøk på bedrifter i byen ble vår gruppe ledsaget av en ivrig ung dame med mikrofon. Vi kom i prat, og hun viste seg å være reporter fra den lokale radiostasjonen Radio Sana. Jeg ble nysgjerrig; aldri et utenlandsbesøk uten å få med noen stasjonsbesøk!

Etter avtale fant jeg frem til stasjonen senere på dagen. Beliggende midt i byen, i lokaler som var ‘beleiret’ av en stor mengde arbeidsledige (området hadde 80% arbeidsledighet). Predrag fra næringslivssenteret, norsktalende bosnier, fulgte med som ‘stifinner’ og tolk.

- Det var en spennende og viktig liten stasjon vi fant. Med 13 ansatte/ bidragsytere i alt og 16 timers sending daglig hadde de tatt sin rolle i gjenoppbyggingen av denne biten av Bosnia. Den dekket kun en radius på 30 km rundt byen med en sender på 1 kW og FM-frekvens 90,0 Mhz. Antennen sto på taket og ikke oppe i åsene. Som kjent er jo terrenget i denne del av Balkan særdeles kupert, så rekkevidden ble av gode grunner ikke så stor.

Den unge damen med mikrofon, med et navn som jeg dessverre nå har forlagt og som ikke var et fnugg enklere enn navn fra balkanlandene vanligvis er(!) - tok først i mot meg i et rom som fungerte som en slags skrivestue. Her klapret gamle og nye skrivemaskiner om kapp. Hun fortalte at Sanski Most kommune sto som formell eier av stasjonen, men finansieringen måtte de ordne selv gjennom sponsing og reklame fra bedrifter, lag og organisasjoner.

Hun understreket deres ‘fullstendige uavhengighet’ av det statlige RTBH og lignet i så måte sine norske nærradiokollegaer. De drev en slags samfunnsradio, med støtte i alle politiske partier og også en aktiv støtte fra OSSE, organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, som jo vokter den sivile utvikling i Bosnia. Også SFOR-styrken er regelmessig bruker av stasjonen, riktignok uten å betale for seg.

Et besøk i studio minte meg mest om en gjennomsnittlig norsk lokalradio med magert budsjett. Men de ønsket mer teknisk utstyr og var sterkt interessert i kontakt med miljøer i Norge som kunne bistå med brukt senderutstyr. F. eks. datautstyr til regisering og redigering av sendinger. Så hvis noen vet om noe...

Radio Sana hadde et ungt og entusiastisk medarbeiderkorps. Stasjonen gikk første gang på lufta i 1969. Under krigen var den okkupert (d.v.s. av serberne, som holdt Sanski Most i lang tid). Musikkformatet var moderne, men ikke uten tradisjonelle låter.

Jeg lyttet litt via min lille lommeradio og fikk bekreftet formatet. Mye prat, litt lokal reklame, populære ‘hits’ på lokalspråket. Kun én annen FM-stasjon var hørbar i byen, en av RTBH’s sendere.

Riktig fascinerende ble det å våkne opp om morgenen med konkurrerende oppmerksomhet fra en messende muezzin i høyttaler i minareten på andre siden av elva (Sana, som den het). Kulturuttrykkene er meget bevisste i Bosnia om dagen, ikke så rart etter en slik krig. I føderasjonen er islam som religion sterkt understreket, i Republika Srpska er tilsvarende gresk-ortodoks. Der er også det kyrilliske alfabet prioritert i offisielle sammenhenger, bl.a. i avisene. Dette fikk vi jo erfare da vi kom til Banja Luka et par dager senere.

Jeg brukte min lille Sony som best jeg kunne for å få fatt i noen av de øvrige stasjoner i Bosnia, men uten særlig hell, dog unntatt Sarajevo 612, som skaffet meg Bosnia i landelisten tidligere på året. Men Nato-styrkenes Radio Mir 1017 kHz i Cazin, helt i nord, var ikke hørbar, heller ikke AFN Bosnia i bl. a. Tuzla, på 1143 iflg. WRTH.

- Nå er situasjonen i Bosnia uoversiktlig, og det er ikke lett å komme under overflaten i mange spørsmål. Det virket jo trygt og fredelig å reise omkring. Men uhyggelige krigsminner dukket frem overalt, i form av ruiner og større og mindre improviserte kirkegårder som nærmest demonstrative minner om uhyrlige overgrep. Med SFOR-styrkene tungt nærværende overalt, blir det en slags fred på bajonettspissen. Vi får håpe at samfunns- og arbeidsliv rusler i vei igjen, mot normalisering. Radio Sana har helt sikkert noe å bidra med på veien.