¡Hola amigos!
I løpet av julehelga gjennomførte jeg en aldri så liten ryddeaksjon, og fra gamle pappesker og andre gjemmer dukket det opp mye rart. Papirer og gjenstander som førte meg et kvart århundre tilbake i tid. Hva dette avstedkom skal vi komme tilbake til litt senere. Først vil jeg gripe fatt i en løs tråd fra forrige gang: Radio Comas Televisión. Få dager etter at America Latina var skrevet fikk jeg post fra omtalte Gamaniel Fransisco Chahua, Programador på Radio Comas. Hyggelig brev med betryggende verie-tekst, program-info og et dårlig fotografi som viser ytre fasade med inngangsparti.
Det opplyses at den nye kortbølgesenderen gir halvannen kilowatt og er av nasjonalt fabrikat. jeg for også vite at Comas er en bydel beliggende nord i Lima, en bydel i rask utvikling og med hele 600 000 innbyggere. Hvilken rolle Radio Comas spiller i Limas mediebilde skal jeg ikke mene så mye om, men det faktum at eieren, Julio Saldaña Grandez, nylig er innsatt som borgermester i Comas kan jo tyde på litt av hvert.
Men nå forlater vi et overbefolket og forurenset Lima på slutten av nittitallet og gjør en reise tilbake til uskyldens tid.
Det var den 22. september 1973 - en lørdag. Unge Ole Forr kom på besøk til undertegnede. Han ankom syklende og var tungt lastet. Foruten en svær båndopptaker utgjorde bagasjen en flunkende ny Trio 9R-59DS, grå i lakken og flott å se til. Utstyret ble raskt rigget opp mens forventningene til den aller første lyttenatt med kommunikasjonsmottager og tropebånd var i ferd med å ta helt av.
På dette tidspunktet hadde Ole og jeg vært som DXere å regne i tre år allerede. Det tok sin tid før vi gikk til det skritt å melde oss inn i DXLC, og med gamle stueradioer som eneste utstyr, samt prøving og feiling som viktigste motto, var det en heller primitiv sport vi utøvet. Men entusiasmen var det lite å utsette på!
I en hektisk men relativt kortvarig periode gav vi til og med ut vårt eget DX-blad! Produktet, som regel på to eller tre sider og med utgivelse hver fjortende dag, gikk under det originale navnet "Frya DX-News". Opplaget lå stabilt på to eksemplarer og redaktørjobben gikk på omgang. Her var det QSL-spalte, tipsspalte og fyldige referater fra hyppig forekommende lyttenetter. I tillegg var misnøye med svarprosenten et stadig tilbakevendende tema.
Med lite selektive mottagere sleit vi som best vi kunne i de overfylte internasjonale kringkastingsbåndene mens vi fantaserte om den eksotiske delen av kortbølgen som de innvidde kalte tropebåndene. Vi hadde hørt de villeste historier om logginger av små lokalradioer i søramerikanske avkroker og asiatiske jungler. Om bare det halve var sant... Uroen tiltok og vi ble mer og mer misfornøyd med situasjonen. Og så gikk det som det måtte gå: Den første kommunikasjonsmottager ankom Frya.
Lyttenatta ble en gedigen nedtur. Sett i ettertid var vel ikke resultatet så ille, men der og da var fiaskoen til å ta og føle på. Vi følte at det meste gikk galt, og lenge før det grydde av dag på søndag morgen hadde jeg fratatt Trio’n all ære. Dommen var nådeløs! Ole var på sin side noe mindre kategorisk, men heller ikke han var fremmed for tanken om at han hadde kjøpt katta i sekken.
Frekvensavlesninga på denne mottageren er faktisk ganske vrien, og en del av knottene virket nok mer forvirrende enn opplysende på oss. Dog tok det ikke all verdens tid før Ole hadde peilet seg inn, og med varsom hånd sveipet han over den snaue centimeteren på skalaen som utgjorde den etterlengtede 60-meteren. Hva pokker var dette? Vi hørte ikke en lyd! Eller for å være mer presis - vi hørte bare bråk. En rask avstikker til 90-meteren gav samme resultat. Febrilsk blaing i manualen og sjekking av antenne medførte ingen forbedring. Noe måtte være riv, ruskende galt. Vi som var hellig overbeviste om at båndene skulle være stinne av LAs!
Stemningen i lokalet inntok en bratt nedstigende kurve, og Ole ymtet sogar frampå om å pakke sammen sakene og dra hjem. Før midnatt!
Vi holdt ut. Og etterhvert som timene gikk, begynte ting å skje. Jeg husker ikke i dag detaljer angående nattens forløp, men etter mine gulnede papirer å dømme fikk vi identifisert TRE stasjoner før vi slo av strømmen. Radio Lara fra Barquisimeto i Venezuela, som i alle år lå og breiet seg på 4800 kHz, var den ene. Nå er den borte forlengst, dette landemerket som så lenge kanskje var den aller vanligste av alle LAs. Deretter fulgte Radio Brasil Central før natta ebbet ut med Ecos del Torbes som siste logging.
Jeg veit ikke om jeg tør gå så langt som å hevde at det lå nederlag i lufta denne tidlige morgenstund, men vi var i hvertfall meget betenkte. Men vi var raskt på beina igjen, og det ble holdt mange lyttenetter utover den høsten. Overgangen til tropebånd og kommunikasjonsmottager medførte på ingen måte noen aha-opplevelse for verken Ole eller meg. Det var mer snakk om en prosess - med økende erfaring kom resultatene. Antall logginger økte jevnt og trutt, og aksjekursen på Trio’n viste tilsvarende utvikling. I mars året etter hadde også -651 sin Trio 9R-59DS på plass. 1974 ble et stort år.
Glemte jeg å fortelle at de tre søramerikanerne ble behørig rapportert? Svarte gjorde de også - alle sammen.
73s de Øyvind