Bernt Erfjord45 år siden VOA gikk til sjøs med Prosjekt Vagabond:
Bernt Erfjord
Trodde du pop-piratene på 60-tallet fant på å sende fra internasjonalt farvann helt på egen hånd? De gjorde ikke det! Modell for mer enn én av dem var den statlige amerikanske radioen, Voice of America. Rundt 1950 utrustet de nemlig det som skulle bli det første av en serie på tre flytende radiostasjoner, som lett kunne flyttes der "behovet var til stede". "Truth Transport" ble radioskipene kalt.
Nå var heller ikke Voice of America de første til å sende radio fra skip i internasjonalt farvann, for på den måten å unngå radiomonopoler rundt omkring. Allerede før krigen var det kortvarige forsøk utenfor sørkysten av England i regi av en av de store britiske avisene, men det var i beskjedent omfang.
Det var også vanlig at de store linjeskipene spilte musikk for hverandre på skipsradioen når de møttes midt i Atlanteren. Det foreligger også ubekreftede antakelser fra 30-åras USA om radiosendinger fra ett eller flere av spilleskipene som opererte utenfor territorialfarvannet. Ombord på disse skipene foregikk gambling og pengespill døgnet rundt.
Mot slutten av andre verdenskrig var dessuten et eldre gresk skip, Phoenix iferd med å bli utrustet for allierte radiosendinger, men det ble etter alt å dømme aldri ferdig.
Når Voice of America bestemte seg for å utruste et radioskip, ble det amerikanske dimensjoner over det. Det må være det desidert største radioskipet som har vært utrustet (med unntak av mer interne miltærstasjoner ombord på amerikanske hangarskip). Utgangspunktet var det 3.805 tonn tunge og 338 fot lange militære frakteskipet Doddridge, bygd i 1945.
En kort periode bar skipet navnet Coastal Messenger, før det fikk sitt endelige navn, Courier. - Begge navnene klare tegn på hva skipet hadde som oppgave.
VOA hadde på dette tidspunktet sendere i USA (San Fransisco CA, Cincinnati OH og Boston NY), Hawaii, Filippinene, München, Wooferton i England, Colombo, Saloniki og Tanger.
Vi skal huske på at dette var midt i den kalde krigen hvor USA satte store ressurser inn på å nå inn bak jernteppet med sine radiosendinger.
Faste sendere i USA, England, Tyskland og andre steder var vel og bra, men når østmaktene satte igang støysenderene sine var slike anlegg sårbare. Den planlagte flåten av tre radioskip kunne komme langt nærmere målene for sendingene, og på den måten bli mindre sårbare for støysendinger.
Prosjekt "Vagabond" skulle stå for planleggingen av en flåte radioskip, og ble godkjent av president Truman våren 1951. Leder for prosjektet var Jean Seymour fra VOA, og skipets kommende kaptein Oscar C.B.Wev ble tidlig trukket inn i planleggingsarbeidet.
Våren 1952 var skipet ferdig. Ombord på Courier var det en mellombølgesender på hele 150 kW. Det var en meget høy effekt rundt 1950. I tillegg var det to 35 kW kortbølgesendere ombord.
Ingeniørene som stod for prosjekteringen må ha hatt store problemer med å gjøre båten noenlunde levelig for mannskapet ombord, med de enorme signalfeltene som svirret over dekket. De store strømstyrkene ombord gjorde også at man måtte være ekstra påpasselig med å dekke bunnen av skipet, slik at ikke hele båten ville bli etset bort i en elektrolyseprosess. Fire lag med flytende plast ble lagt under hele båten, for å forhindre at metallet kom i elektrisk kontakt med sjøvannet.
Radioskipet Courier ble innsatt av president Harry Truman på 10-års dagen for Voice of America. Skipet ble vist fram i Washington, og Truman sa blant annet i sin tale fra broa på skipet, "The people of the United States extend the hand of friendship to you across the seas.... Let us have faith together that all peoples may one day walk in the sunlight of peace and justice."
Testsendinger startet i mai 1952, med den amerikanske Panama-sonen som base. Prøvene ble foretatt delvis i havn og delvis til sjøs i Karibien. Når skipet lå ved havn, satte man opp faste antenner, men i åpent hav brukte man store ballonger fylt av helium, til å holde oppe en vertikal trådantenne. Da pop-piraten Laser drøye 30 år senere ble planlagt, hentet de fram igjen de orginale tegningene fra Courier, og forsøkte seg også med heliumballonger. For Lasers vedkommende fungerte dette dårlig. Enten det skyldtes billigere løsninger eller mer værharde forhold skal være usagt, men Laser måtte gi opp heliumballongene og bygge mast ombord. Radio TV Marti som sender mot Cuba, hentet også fram ballong-tegningene da de startet sendinger på TV i 1992.
Ballongene på Courier var nesten identiske med sperreballongene britene brukte under andre verdenskrig for å skjerme London fra flyangrep, og i motsetning til på Laser fungerte ballong-løsningen utmerket for Courier. Sannsynligvis var både selve ballongene, wirene og vinsjene langt mer solide.
Det var tilsammen fem ballonger ombord, hver på 69 ganger 33 fot. Drøyt 4.000 kubikkmeter heliumgass ble lagret midtskips. For å skåne senderene mot mekaniske påkjenninger til sjøs, var de plassert på en åtte-tommers betongplatting bygd oppå et solid lag av kork.
Dette skulle ta av de verste vibrasjonene. For å forsyne skipet med nok strøm var det dieselgeneratorer som tilsammen kunne levere 1.500 kilowatt.
Straks man var ferdig med testene ble Courier diriget over Atlanteren, og basert ved Hellas. The Voice of America Seaborne Radio Station, Dedeecanese Islands kom på lufta i september 1952.
Ombord på Courier var det et mannskap på 80 frivillige fra US Coast Guard, ti av dem med offisersgrad i tillegg til bred erfaring i radioarbeid. I tillegg kom en stab av teknikkere fra VOA. Ombord var det plass til å lagre nok matvarer til å kunne være uten forsyninger i 18 måneder.
Det var US Coast Guard stod altså stod for bemanningen av Courier, etter en avtale med den amerikanske staten som dekket utgiftene. Radioskipet var nemlig ikke registret som krigsskip, og kunne følgelig ikke bemannes med marinepersonell. Naturligvis ville en registrering av skipet som krigsskip gitt et uheldig signal både overfor lytterne og overfor myndighetene i tilstøtende land.
Courier ble primært benyttet som relésender, med mottak av KB-signaler fra USA eller en annen VOA-sender. Programmer kunne spilles inn for senere utsendelser eller repriser, og man var utstyrt slik at egne programmer kunne produseres og settes sammen ombord.
Det kunne være nyttig hvis man ikke fikk inn signalene fra USA, eller rett og slett måtte lage egne programmer av andre årsaker.
Det ble ikke mange havgående sendinger for Couriers vedkommende. Kort etter ankomsten ved Rhodos, etablerte man anlegg på land på øya Monte Smith. Courier ble fortsatt benyttet som senderbase men med antenner på land.
I desember 1962 inngikk USA og Hellas en avtale om bygging av to reléstasjoner for VOA på Rhodos og i Kavala, og da disse stod ferdig i 1964 var Couriers rolle utspilt.
Hva som så skjedde med Courier kjenner jeg ikke til, men det er sannsynlig at samtlige sendere ble flyttet på land til Rhodos-anlegget, og at skipet deretter ble vraket.
Det ble aldri mer ut av Prosjekt Vagabond enn det ene radioskipet.
Samtidig med Vagabond hadde VOA startet ytterligere to prosjekt, kjent som Baker og Ring. Prosjekt Baker tok sikte på å konstruere så kraftige sendere at de ville nå fram uansett jamming og atmosfæriske hindringer.
Man så for seg at kraftig påvirkning av ionosfæren kunne påvirke den i en ønsket retning.
I forhold til de to andre var Bakerprosjektet av ganske militær karakter, men det kan ikke ha vært særlig vellykket siden vi ikke har sett resultater av det ennå.
HAARP (High frequency Active Auroral Research Program) er sånn sett en slags fortsettelse innen samme tankebane. Dette prosjektet ble satt igang av forskningsinstitutter sammen med US Navy og Airforce rundt 1990, og skal stå ferdig i 2002.
Det er formidable dimensjoner over HAARP. Det er ikke mindre enn 360 10 kW-sendere som kan kombineres til en samlet effekt på 3.6 Megawatt. Antenneanlegget består av tilsammen 180 master med direktive antenner som skal kunne rette en kraftig og meget konsentrert radiostråle opp i ionosfæren. Dette inngår i et program for å bli kjent med ionosfæren, og lettere kunne forutsi endringer i signalutbredelse i arktiske områder.
Selv et så kraftig signal er bare en brøkdel av solas påvirkning, men nok til at forskere regner med å kunne lese av nyttig informasjon. HAARP har base i Gakona i Alaska, men også EISCAT-senteret i Norge er med på prosjektet.
Det siste prosjektet fra etterkrigstida, Prosjekt Ring skulle videreutvikle nettverket av faste reléstasjoner rundt over jordkloden. Dette har sånn sett fortsatt til i dag. Det bygges stadig nye reléstasjoner for VOA, mens andre legges ned.