-177 Tore Nilsen
Var dagen mørk i Líma, blir den så meget lysere oppe ved Titicaca-sjøen. Et fantastisk lys fra en strålende himmel. Vi kommer oss vel ned i Juliaca på hele 3825 m.o.h. Den brå overgangen høydemessig fra Líma er en prøvelse. Jeg prøver meg på ryggsekken da vi skal laste opp minibussen - og oppdager at den er blitt minst 20 kg tyngre... Så bærer det av gårde mot Puno, en by hvis navn får det til å sitre i meg. Vi stopper ved Sillustani-ruinene, gravmonumenter bygget av indianersamfunn samtidig med inkaene - og okkupert av dem. Sony’en klør i lommen, men det er få anledninger til å begynne litt lytting. Erfaringsmessig er det svært lite å hente utenfor tettbygd strøk - jeg har bare MB og FM på min lille mottaker.
Et par dager i Puno er dager man sent glemmer. Høyden over havet på 3855 m er én ting. De ørkenaktige omgivelsene uten et grønt strå på denne tiden av året, og en knallblå himmel, gjør også inntrykk. Vi besøker Islas Uros, sivøyene i Titicacasjøen. President Fujimori har nettopp åpnet en ny skole der ute, men den indianske Uros-befolkningen er nok redusert til en kulisse; interessant nok for travle besøkende, men ikke noe fungerende samfunn lenger. Kanskje et bilde på urbefolkningens situasjon så mange steder?
Onda Azul 640 kHz ønsker meg velkommen på MB. Aymara er språket, dette brukes helst om ettermiddagen, mens det gikk i spansk om kvelden. Den andinske musikken er som den skal være i mine ører. Aymara benyttes av den indianske befolkningen nær Titicacasjøen, mens quechua, inkaenes språk, har større utbredelse og nyttes i høylandet nord for innsjøen. De "klassiske" andinske instrumentene quena, en fløyte, og charango’en, en liten gitar, er framtredende, likedan sica’en, panfløyten laget av bambus og siv.
Utvalget stasjoner ut på kvelden er magert: Jeg finner verken LV del Altiplano, Ondas del Titicaca eller Radio Nacional del Perú. Dels tydet dette på inaktivitet, dels stenger mange stasjoner i Perú tidlig, allerede i 22-tiden. Og det er jo ting vi har merket oss hjemme. Men for en farende fant er sengekant-dx ofte eneste mulighet. Da er det ikke så bekvemt at stasjonene i den tredje verden går og legger seg tidlig. Men Radio Programas del Perú, RPP, er alle steder, også i Puno. Programmene kommer på link eller satellit fra Líma.
27. juni poster vi våre første postkort hjem til Norge i Puno, på et lite postkontor i sentrum nær Plaza de Armas. Ikke store greiene for en by med 80.000 innbyggere. Men det ble oktober måned før vi fikk "takk-for-kortet"-hilsener fra venner rundt om kring. Det sier nok litt om postgangen. Det er nok fortsatt håp for ubesvarte rapporter til Peru, kanskje?
Reisen til vårt hovedmål i Peru, Cusco og området rundt, går med tog. En fantastisk reise som jeg anbefaler alle som kommer på de kanter. I gammelmodige Pullman-vogner vogger vi over Altiplano i ca 11 timer, med en gjennomsnittsfart ikke meget over 40 km/t. Det føles til tider som det dobbelte. Stasjonene underveis frambyr et yrende liv av selgere av nær sagt alt, ikke minst kokablader (mot høydeplager og til å blande i teen. Det hjalp!)