EN REISE I SØR-AMERIKA sommeren 1996

-177 Tore Nilsen

For meg startet det med at eldste datter Guro fant det for godt å reise til Paraguay som AFS-utvekslingsstudent. Et spennende og lite kjent land her hjemme. Byen het Villarrica, året var 1992, og dette ble starten på en artig periode for oss med masse ny kunnskap til vår familie om dette landet og Sør-Amerika generelt. I 1995 fikk vi besøk fra hennes familie der nede, og bestemmelsen om en gjenvisitt rykket etterhvert nærmere.

Men Sør-Amerika er for en DX-er svært mye. For meg er Andesregionen det jeg tenker først på. Sprø fløytetoner og skingrende sang fra dårlig modulerte sendinger har gjort gjort sine inntrykk. Et besøk på dette kontinent uten å få med seg Altiplano, inkaenes etterkommere og ruinene i Machu Picchu ville være utenkelig!

Så vi startet planleggingen videst mulig og endte opp med en reiserute som startet i Lima og endte opp i São Paulo. 5 spennende uker i mellom skulle bringe oss til Cusco og den hellige dal langs Rio Urubamba, til Amazonasjungelen, til Bolivias hovedstad La Paz og endelig til Paraguays sletteland med utflukter til Chaco og kontinentets største fossefall, Cataratas do Iguaçu.

Líma er ingen sydenfarers drøm. Men skal man besøke Peru kommer man vanskelig utenom. Vi landet i det "vintermørket" som byen er beryktet for, lørdag 22. juni 1996. Temperatur: 12°C. Turen fra flyplassen til hotellet nede i forstaden Miraflores gir inntrykk nok fra drosjens forsete til at jeg setter pris på å ha vært utaskjærs før. Vel installert på Hostal Esperanza begynner vi å orientere oss. Dette inkluderer også de første sveip over skalaen på en liten medbragt Sony lommeradio med kassettopptaker. Og den første forbannelsen over mine lepper: Innstillingen på 9 kHz båndbredde på AM er fast og kan ikke endres: #%$@{X§!" Avgiftsfrie flyplasskjøp har sine sider... Nåvel, båndet er ikke tettere belagt, selv i Líma, enn at de fleste stasjoner plukkes inn rimelig brukbart.

Noen slurker av en Inca Kola-flaske fra kiosken på hjørnet får humøret til å lysne; gjensyn med en gammel kjenning, kan man si! Men det må innrømmes at smaken langt fra er noen god reklame for Perú...

Og så renner de inn. I halvmørket på et fuktig og kaldt hotellrom fyller jeg ørene med de første kjente og ukjente takter og toner fra Radio Inca del Perú, Radio Agricultura, Radio Libertad, Radio Unión o.s.v.

Mitt stereotype bilde av Perus musikk etter hjemlig lytting på kortbølge viser seg å være mildt sagt ufullstendig. For det første gir AM og FM i Líma til sammen et ganske annet komplett musikkbilde enn det vi gjerne kjenner fra Perustasjoner i høyttalerne hjemme. Særlig er møtet med criolla’en også her nede slående: kystmusikken som dominerer mange av musikkstasjonene, særlig på FM. Den har spanske og afrikanske røtter og er totalt forskjellig fra andinsk musikk, og for det meste også fra cumbia og annen colombiansk/karibisk musikk. Spennende blir det ihvertfall.

Men den andinske musikken mangler såvisst ikke: de fleste av Límas ufattelig mange millioner innbyggere er "flyktninger" fra landsbygda, campesinos, av mer og mindre indiansk herkomst. De betjenes av mange stasjoner med den umiskjennelige música andina, spesielt 3 dager i Líma er både for lite og for meget: For lite for alle severdigheter i form av museer og kirker m.m. For meget for en nordbo på "sommerferie" som fort går trett av fog’en i Líma på denne årstida. Og folketrengselen, trafikkaoset, usikkerhetsfølelsen når en beveger seg utendørs.

Perus hovedstad byr på meget av det verste ved Latinamerika. Det sier ikke lite. Vi slipper likevel unna det minst ønskelige og har et interessant opphold. Sola får vi et uforglemmelig gjensyn med på flyet til Juliaca nær Titicacasjøen. Det er dér eventyret egentlig skal begynne.