Lista januar 1997:

Eldorado for trekkfugler og MB-DXere

Bernt Erfjord

Første gangen jeg besøkte Lista i radioøyemed var januar 1980. Jeg var ganske grønn som DX-er, nylig fylt 18 med nyervervet førerkort i lomma og invitasjon til en lyttenatt hjemme hos Jan Alvestad som allerede på det tidspunktet var en lysende DX-stjerne. Det jeg husker aller best var at jeg hele natta verket i høyrebeinet. Jeg hadde aldri kjørt så langt sammenhengende før, og musklene i leggen var ikke forberedt på dette!

DX-messig viser loggen fra 19. januar 1980 tilsammen tre NA-logginger, WITS, CKEC og av alle ting WEGP. Verten hadde så utvilsomt størstedelen av æren for at jeg i det hele tatt fikk noe notert i loggen! Alle tre stasjonene besvarte rapportene i løpet av få uker, og interessen for NA-DXing var umiddelbart vakt.

Senere er det blitt utallige besøk på Lista. Jan bodde på denne tida på Borhaug, tettstedet inntil Lista Fyr. Selv hjemme hadde han utmerkede lyttemuligheter, men så langt jeg husker var det bare den første gangen vi lyttet hjemme hos Jan. Senere ble det nattlige utflukter til små redskapsskur langt ute på bondens åker og i bil på forskjellige steder på Listalandet sammen med en annen innfødt, Svein Olav Pedersen. Jeg var ikke med på bunkers-DX, men flere av de tyske etterlatenskapene ble benyttet som QTH.

Etter at Jan og etterhvert også undertegnede flyttet til Stavanger-traktene ble ekspedisjonene i stedet lagt til strendene ved Sola. Først i de senere år er igjen Lista dukket opp som høyaktuelt ekspedisjonssted.

Vi er blitt eldre med årene, og selv om Jan fortsatt utstyrer seg med sovepose og kald bil i mer hjemlige trakter, er vi andre blitt langt mer kravstore til fasiliteter med åra. Kontakten med Svein Olav og Jan har holdt seg opp gjennom alle disse årene, ikke minst ved at vi for tiden alle sitter i styret for DXLC. Etterhvert utviklet ideen seg til å kombinere sosialt samvær, nyttige samtaler i anledning driften av klubben, og DX-ing. Flere aktuelle steder ble sjekket opp. Kravene var i korte trekk at det måtte være varme, strøm og gode antennemuligheter. Campinghytter, feriehus og forsamlingshus ble sjekket ut etter tur.

Nå er Lista et område i vekst, med et landbruk som har fått spesielle støttetiltak for alternativ virksomhet og gårdsturisme er noe flere har slått seg på. Da bonden på Stave bygde to ferieleiligheter var det liten tvil om at dette kunne være et meget velegnet DX-QTH. Bonden, Erling T.Abrahamsen eier selv det meste av jorder som er aktuelle som antennetraseer, stedet ligger slik til at det ikke er så mye trafikk av tilfeldig forbipasserende, og det ligger såpass for seg selv at det burde være støymessig bra.

Første gangen vi leide oss inn på Stave Feriehus, fikk vi bekreftet spådommen. Noen elektriske gjerder må slås av, og noen kuer flyttes, men ellers er stedet ideelt både å være, og ikke minst DX-messig. Med flate jorder, delvis dyrket mark, og delvis lyngmyr, riktignok med enkelte steingjerder innimellom, er topografien etter forholdene grei å ha med å gjøre.

Etter første forsøk er det blitt tilsammen fem besøk på Stave. Hver gang har vi kommet for sent for å få med oss gode radioforhold. Det var derfor med stor spenning vi fulgte utviklingen i radioværet i romjula. Jan hadde lenge spådd at det skulle bli gode conds i romjula, og også den første helga av januar. Det ble derfor bestemt at vi skulle gjøre et nytt forsøk i perioden 2. til 5. januar. Forholdene i jula var meget gode, og det var litt skepsis til om det kunne holde seg! En liten nedtur en av de siste dagene i desember ble behørig notert, men siden det ikke tydet på noen uventet aktivitet på sola ble planene fulgt opp, og torsdag 2. januar var Jan og undertegnede på plass på Stave. Svein Olav er som bankmann alltid rikelig opptatt rundt årsskiftet, men han ble da med deler av langhelga.

Før solen gikk ned hadde vi fått ut i overkant av to kilometer antenne. Oppgaven var betydelig enklere enn vi hadde fryktet. Temperaturen var behagelig rett rundt null. Det var til forandring nesten vindstille, sola skinte, og bakken var godt frosset. Det var bare enkelte flekker isdekket snø i gropene, og antennetraseen hvor det ellers i året delvis er tuer, lyng og myrlendt var nå å sammenlikne med et stuegolv. Grei skuring!

Nå var det riktignok slik at en av antennene måtte krysse en vei, og vi la ut slakk og festet antennen på hver side, slik at den ikke skulle løfte seg opp i hekte og snuble-høyde. Like fullt: Da jeg nesten var ferdig med mine 400 meter mot nordøst, fikk jeg napp! En svær lastebil! Jeg antar ikke sjåføren merket noe engang. Det var bare et lite napp, så slapp fangsten. Vel tilbake ved veien fant vi en dyktig avrevet antenne. Etter reparasjon og nye forsikringer om at antennen holdt seg på bakkenivå, oppstod det ikke flere problemer akkurat der.

Vel innomhus i godt oppvarmet hus (med varmekabler i hele 1. etasje) var det bare å slå fast at det hele så lysende ut. En kjapp tur til byen (Farsund) for å innta Pizza på et av byens utesteder ble iverksatt, for å være på plass igjen når noe kunne ventes i høyttalerne.

Det var da mørket godt hadde senket seg og vi vel var tilbake på Stave at tonen fra Jan begynte å bli illevarslende. Fra å være overstrømmende løfterik midt på dagen med fabuleringer om midt-vest og grønne gressganger begynte uttalelsene å gå i retning av «det er mulig det blir noe østkyst å høre i løpet av natta». Gikk vi mot en formidabel nedtur?

Vi gjorde ikke det. De første signalene fra New Foundland området var uvanlig svake, selv om første logging var relativt tidlig på kvelden, før 2200 lokal tid. Det skulle imidlertid vise seg at det ikke var utslag av dårlige conds, men rett og slett at New Foundland var disfavorisert under de gjeldende forholdene, og det gjorde slett ikke noe for oss! Jan registrerte day-timere villig vekk, og det gikk ganske raskt NA-stasjoner på nesten alle frekvenser. Conds fulgte en stripe langs Atlanterhavskysten fra New Foundland i Nord til Florida i sør, men ikke særlig langt inn på det amerikanske kontinentet.

Nå var det ikke århundrets conds-topp, så det ble ganske snart klart at det ikke var noen vits å være oppe hele natta. Kvelds- og morgen-conds ville dekke det aller meste. Ved totida lot vi NA være NA, og inntok horisontalen. Ved grålysningen var det på’n igjen (ved sekstiden), og siste NA ble notert så sent som i elleve, halv tolv tiden lokal tid. Kveldens skepsis til radioværet var blåst totalt bort. Selv med null i loggen de neste to nettene, måtte ekspedisjonen betegnes som meget vellykket. Et godt utgangspunkt for de neste to døgn! Bare i løpet av en snau time hadde Jan eksempelvis logget 4 for ham nye stasjoner på 1300 kHz!

Hele tiden kjørte den tidligere nevnte lastebilen i skytteltrafikk med stein til en fylling i nabolaget. Vi tenkte ikke over det akkurat da, men det skulle senere vise seg at kjøringen hadde strammet i antennene mot vest, slik at de ble hengende 20-30 cm over bakken på veistubben til naboleiligheten. - Noe vår eldre kvinnelige nabo plutselig fikk erfare da hun kom kjørende.

Nok et napp, denne gangen i Jans antenne! Fordelen med å få kjøretøyer på «kroken» er at antennetråden tross alt lar seg rive ganske lett av, sånn at verken radiomottakere flyr gjennom husveggen i rasende fart, eller påfører kjøretøyene noen skade.

Dagen gikk med til noen timers søvn, fulgt av en kjapp gjennomgang av logger og bånd. Vi hadde sett for oss at loggen skulle bli såpass oversiktlig at den kunne presenteres i MW Gold Rush i DXN1. De neste døgnene gjorde at vi la disse planene til side! En kort handletur til Farsund med innlagt besøk på stedets Kinarestaurant var igrunnen alt vi rakk før neste DX-natt stod for døren.

Selv var jeg ikke alt for godt fornøyd med resultatet fra første natta. Det var noe som ikke stemte helt. Jeg hørte ganske mye, men styrkene var ikke særlig mye å rope hurra for. Var Jans AR-7030 så veldig mye bedre enn min NRD-525? Fredag kveld testet vi ut dette nærmere, og det viste seg at AOR’en var et godt hakk bedre enn JRC’en, men ikke så mye som jeg hadde opplevd på natta. Antenne våre var nemlig svært forskjellige! Det var umulig å finne noen forklaring på hvorfor. Det samme opplevde også Svein Olav. Vi hadde alle tre antenner i nøyaktig samme retning. Lengden varierte fra 400 til 800 meter, men det skulle da ikke utgjøre så store signalforskjeller?

Svein Olav hadde første natt hatt langt bedre resultat med en kort antenne med noe mer nordlig trasé. Jeg bestemte meg snart for å hekte av de ytterste 400 meterne, og dra den gjenværende 200 meters-stumpen i samme retning som Svein Olav. Det gjorde underverker!

Conds andre natta var minst like gode som første natta, men nå et lite hakk lenger inn i landet. Også denne natta var det en rolig periode midt på natta, vel egnet for å skaffe seg noen timers søvn. Til en forandring var det Jan som la inn årene først, og som også våkna sist. Det pleier ellers alltid være absolutt motsatt! Klokka var over 12 og sola stod høyt på himmelen da siste NA fadet ut.

En av de siste overraskelsene bød frekvensen 1530 på. Løsningen var så fjern for meg at det ikke falt meg inn! Signalet var kraftig og stabilt, og jeg var overbevist om at det var en amerikaner. Aksenten var helt klar! WSAI var et hett tips. 1530 er jo en UK-frekvens, men programtypen stemte ikke helt, ei heller aksenten. Stor var bestyrtelsen da karen annonserte tid i UTC! Hadde jeg tatt sånn feil? Kunne det være en amerikansk plateprater på morrakvisten på en lokal britisk stasjon. Og hvor var i såfall reklamen. Nærmere 20 minutter uten reklame var jo litt snålt, da. Heller ikke ID «Power 104» fikk hjernecellene mine til å koble riktig. Det var Svein Olav som kom med løsningen: Nato-basen på Island! Nåvel. Jeg hadde personlig ingen ting i mot denne i loggen min med en lang rekke gode programdetaljer og lokalprogram. Jeg har uansett aldri hørt den før.

Oppildnet av nattas logginger, og med tanke på neste morgens demonteringsjobb, bestemte vi oss for å endre totalt på antenneparken. Alle antenner i retning vest ble rullet inn, det samme ble antennene mot nord-nord-vest. Conds ville neppe gå så langt vest i USA at vi ville få særlig nytte av disse. I stedet konsentrerte vi antennene i «Svein Olavs» retning. Antenner mellom 400 og 600 meter ble lagt ut her. I tillegg mente Jan absolutt at vi burde ha en fair sjanse til å gjøre norgeshistoriens sørligste Alaska-logging. 200 meter rett nord ble lagt ut for dette ene målet.

Vi bestemte oss for å dra ganske tidlig inn til Farsund for å spise middag. Delvis for å kunne være tilbake til det vi mente måtte være gunstigste tid for AK, og delvis for å rekke tilbake til et avtalt møte med Listas andre fastboende DX-er, Arvid Frøsland. Til ære for et antall Mexico-logginger natta i forveien, måtte det bli meksikansk biff og nachos på oss. Et utmerket måltid!

Vel tilbake på Stave ble faktisk KBRW 680 hørt med ganske kraftig signal på Jans radio. Siden Jan selv har stasjonen i samlingen, skulle jeg overta antenna, og hørte ikke et PIP! Mens Jan hørte den så vidt det var uten antenne. Etter fem minutter ble han imidlertid klar over at han hadde gitt meg en ledningsstump som endte et eller annet sted i ødemarka, mens han selv satt med AK-antenna i hånda........ Straks denne misæren var rettet opp, gikk naturligvis KBRW også på NRD’en. Signalet var imidlertid svakt, og stasjonen har da heller ikke akkurat det sprekeste tjo-hei programmet. Et par ID på heltimen ble notert og behørig innspilt, så loggingen er hvertfall grei. Stasjonen hørtes i en times tid fra rundt 1800 norsk tid.

KBRW var såvidt forsvunnet da før nevnte Arvid dukket opp på hyggelig besøk. Jeg har en følelse av at du kanskje tar med radioen og blir over ei natt neste gang vi kommer til Stave, Arvid?

Også siste natta bød på en klar kveldsåpning og en morgenåpning. Igjen dreide hovedvekten av signaler innover i landet, og med prognosen som var for de neste to døgnene skulle vi gjerne blitt to netter til. Da kunne det meget vel blitt signaler med overvekt på K-calls.